En prat med dressurtrener Amalie Erevik:
- Jeg velger å se positivt på debatten

Maren G. Kalleberg

Journalist og redaktør, Hest.no

(artikkel publisert på Hest.no i oktober 2024)

- Jobben min handler om å utdanne morgendagens dressurryttere og trenere - jeg har en unik mulighet til å gi dem de rette verdiene og formidle hva dressur handler om, sier Amalie Erevik (34). Hun deler sin reise fra å være hestepasser for Siril Helljesen til å i dag drive sitt eget foretak.

- Jeg brenner så sykt for dette, innleder Amalie Erevik.

- Hva bunner engasjementet ditt i?

- For meg så handler det om to ting. Det ene er hestevelferden - det er det som driver meg i alt som har med hestene a gjøre. Treningen, ridningen, undervisningen. Alt skal være på hestens premisser. Det andre er tilfredsstillelsen jeg får når jeg kan bidra til å skape et mer harmonisk bilde av hest og rytter.

Treneren med tilholdssted i Stavanger vier hele livet til hestene. Hun skjønte tidlig at det var veien å gå - allerede da hun i 20-årsalderen startet å jobbe profesjonelt med hest hos internasjonal Grand Prix dressurrytter Siril Helljesen.

Siden har det vært hest på heltid for Amalie.

Hestepasser for OL-hesten

- Hordan havnet du hos Siril?

- Jeg var nok ganske heldig. Jeg gikk på Fjordane Folkehøyskole, og Siril kom til oss for å holde helgetreninger. Jeg tok ridingen veldig seriøst og gikk to år på skolen der, og det resulterte i at jeg fikk jobb hos Siril etter de årene. Det var veldig stort, for hun var mitt store idol.

Amalie ble hestepasser for Dorina, hesten som bare et par år senere gikk OL med Siril. Ikke før i år var det dressurekvipasje med i OL siden deres deltakelse i 2012.

- Jeg var med som «groom» på reiser i Europa, blant annet til store stevner i Tyskland og Nederland. Den tiden lærte jeg ekstremt mye, og Siril hadde et unikt engasjement for sine ansatte. Jeg var ansatt for å jobbe i stallen, men fikk ri mye, og ble undervist på hesten jeg hadde med meg. Jeg gikk fra å ri MB til 58 prosent til å debutere i Intermediare. Det er jeg enda veldig takknemlig for.

Året hos Siril ga mersmak. Amalie ville ut i verden.

Hesteinteressen har fulgt Amalie Erevik hele livet, til tross for at ingen i hennes familie har drevet med hest. Reisen startet i den lokale stallen - i dag driver hun egen bedrift som trener. Foto: Horselens

Dressurrytteren reiste først til Danmark, og var en liten periode hos Team Møllen, ved berider Jørgen Christensen. Men først da hun fylte 25, etter noen år hjemme i Norge der hun konkurrerte, trente og underviste, bestemte hun seg for å gjøre alvor av drømmen. Hun søkte en jobb i England, fikk den og ble borte i fire år.

I løpet av årene i England og USA, jobbet Amalie for to OL-ryttere - britiske Vicki Thompson-Windfield ogLars Petersen i Wellington, Florida. Begge har ridd OL.

Da Amalie flyttet hjem igjen, startet hun opp sitt eget foretak, Erevik Dressage. Det er nå seks år siden.

Hva fikk deg til å vende hjem til Norge igjen?

Kort tid etter at jeg flyttet til England, kjøpte jeg min første egne hest. Etter en minst 12 timer lang dag i stallen som rytter, der jeg kunne ri 10 hester i tillegg til forefallende arbeid, undervisning, salgsvisning og stevner i helgene, kjørte jeg videre til neste stall for å ri min egen hest. Jeg minnes at jeg spiste litt i bilen, og ofte underviste litt ved denne stallen også, før jeg red min egen hest. Det ble sent for jeg kunne kjøre hjem igjen. Hverdagen var med andre ord ganske tøff, og det var bare hest, og ingenting annet. Men jeg elsket det, og ville aldri vært foruten de årene.

Chicco, Amalies favoritthest i Florida.
Foto: Privat

Amalie fortsetter:

- Selv om årene i utlandet var harde, er det også de årene som virkelig har formet meg som rytter og trener. Jeg red stevner stort sett hver uke, og hadde ofte med meg flere hester. I England er det vanlig at man gjerne rir to klasser per hest her dag, hvilket var travelt, men lærerikt. De årene konkurrerte jeg blant annet mot Charlotte Dujardin og flere av hennes unghester, som Gio - eller Pumpkin - som hun tok OL-bronse med i Tokyo. Vi holdt også til like ved Carl Hester, så vi red de samme stevnene.

Rytteren fikk dessuten ri for veldig dyktige trenere, som Vicki og Lars, men også Johan Hinnemann, Katherine Bateson Chandler og Paul Friday.

Amalie startet flere store britiske stevner, deriblant British Dressage National Championship, der hun red til en 2. plass.

- Jeg kan få høre at jeg jobber mye i dag, men hverdagen min nå, er ingenting sammenlignet med livet i utlandet. Det er hardt for kroppen å jobbe så mye fysisk, og jeg har fått mye bedre helse etter at jeg sluttet å ri så mange hester hver dag og begynte a trene styrke regelmessig. Ved å være min egen sjef, får jeg også en helt annen frihet. Det passer meg veldig bra å kunne bestemme over min egen tid og arbeide for meg selv. Nå kan jeg selv vurdere hva jeg syns hestene «mine» trenger når jeg legger opp treningen, og det gir meg mye glede. Det er noe med med det å få bruke seg selv og sin kompetanse på flere omåder, ikke bare i salen. Jeg har ogsa fått et litt bredere perspektiv på livet, med samboer og familie rundt meg, og det tror jeg er sunt.

Amalie og Aagaardens Litha (Hesselhøj Donkey Boy x Jazz) under Breeders Open Championship for femåringer. Foto: Privat

Unghester som gjelder

- Har det gått slik du så for deg?

- Nei, det har gått over all forventning. Jeg var først usikker på hvordan jeg skulle gripe det an, da jeg ikke hadde mitt eget senter eller stall der jeg kunne tilby oppstalling. Med årene har jeg snakket med kollegaer i Norge og utlandet, og jeg ser noen helt klare fordeler ved å drive slik jeg gjør. Jeg er tilknyttet flere lokale rideklubber og private staller, og reiser rundt som instruktør - en kveld her, og en kveld der. Egne hester og hester i trening, har jeg ved mitt hovedsenter.

Amalie har maksimalt fire hester av gangen, for å ikke ha flere hester enn at hun har kapasitet til å ordne alt selv. På dagtid er det stallarbeid og riding på planen, mens kveldene går til undervisning.

Falsterbo Horse Show med Aagaardens Litha og hesteeier Kaja Stokstad i fjor. Foto: Privat

34-åringen red NM som ungrytter, og har ikke lagt fra seg dremmen om en internasjonal karriere, men i dag er det stort sett unghester som gjelder.

- Jeg har blant annet en veldig spesiell hest i stallen, Aagaardens Litha, som eies av min svigermor og gode vennine Kaja Stokstad. I fjor vant jeg og Litha Breeders Open og Hallmesterskapet for femåringer, og vi kvalifiserte oss til og red Falsterbo Horse Show.

Jeg har veldig tro på Litha, og håper hun kan gå hele veien til Grand Prix! Det er langt frem i tid, så jeg fokuserer på å nyte reisen og kose meg med det vi giør hver dag. Samtidig er det viktig å ha store håp og drømmer, og det har jeg.

l en drømmeverden har Amalie alltid noen gode unghester i stallen som hun kan utvikle, der noen av dem kan forbli hennes og gå hele veien til Grand Prix.

- En fun fact er at jeg veldig gjerne rir hopper! Hvis jeg får velge, ender jeg opp med de med mest attitude og egen vilje. Det kan jo være utfordrende til tider, men jeg liker at de er så intelligente og egne. Det båndet man får til dem når man vinner deres tillit og respekt, er helt unikt.

Handler om å få rytteren til å forstå

Både i egen riding, og i undervisning, søker Amalie etter det samme. Å utdanne og lage smidige, velridde atleter. Hester som ønsker å jobbe for rytteren sin.

- Følelsen av å varme opp til en klasse og kjenne at hesten vil dette like mye som meg, gjør meg ydmyk og rørt. Det jeg ønsker å se, er en hest i balanse. Når hesten er løsgjort og går i balanse, er den på et fysisk og psykisk godt sted.

- Jeg er veldig fornøyd med hverdagen min og gleder meg til alt som venter, sier Amalie Erevik.
Her sammen med sin elev, Maren Husa Alfsen. Foto: Dyrebare Øyeblikk/Maria Dias Guttormsen

Møter Amalie en spent hest på banen som instruktør, som skaper et lite harmonisk bilde, er hennes oppgave å formidle til rytteren hvordan vedkommende kan hjelpe hesten med a føle seg mer vel.

- Å se hesten svinge gjennom kroppen, gå i balanse og pruste, mens rytteren smiler, og alt slipper - det får jeg et kick av.

Treneren utdyper:

- Min jobb er ikke bare å styre rytteren fra bakken, men å forklare hvorfor og hvordan. Å få dem til å forstå. Ja, jeg vil gjerne undervise, men målet mitt er at elevene mine skal klare seg selv! Det er det som gir meg mest glede. Jeg er så takknemlig for tilliten jeg får av ryttere og hesteeiere til å vare med på deres hestereise.

Jeg er veldig opptatt av grunridning. Det kan høres kjedelig ut, men det er virkelig kjempegøy, sier treneren.
Foto: Dyrebare Øyeblikk/Maria Dias Guttormsen

Velger å se positivt på debatten

Det er ikke til å komme unna det som forgår i dressursporten akkurat nå. Det siste året har sporten vært utsatt for mye negativ omtale, og den ene skandalen har fulgt den andre.

Det er veldig leit, for jeg mener at dressur er en fantastisk sport. Men slik jeg ser det, er denne oppvasken helt nødvendig. Jeg håper og tror at vi kommer sterkere ut av dette. Det er vondt nå, men det er definitivt behov for en kulturendring, og jeg tror det er hva som skjer akkurat nå. Forhåpentligvis kommer vi ut på andre siden med en bedre sport, for både ryttere og hester. Jeg velger å se positivt på debatten. Og dette mener jeg gjelder all hestesport - det er synd at fokuset i hovedsakelig er på dressur.

Amalie fortsetter at hun tror en del av problemene på breddenivå bunner i mangel på riktig kompetanse og kunnskap. For alle hun kjenner, elsker hestene sine.

- Det er ingen tvil om at dressur og hestevelferd lar seg forene, men det krever at ridning og dømming bygger på treningsskalaen, og dessuten en forståelse for hvordan hesten fungerer. Som trener må du ha den integriteten, og veilede eleven din gjennom den kronglete prosessen det er å utdanne en hest. Det er ikke rett frem, det er tidkrevende, og det krever mve tålmodighet avslutter treneren.